Leder 7. november 2011
Daglig leder, Tore Langemyr Larsen, tar i dag for seg ny teknologi i omsorgen i optimistiske ordelag:
Velferdsteknologi
Nå sitter jeg og leser igjen, i noe som heter NOU 2011:11 som sikkert ikke sier leseren noen ting. Men tittelen er nå: Innovasjon i omsorg, eller rapporten fra Hagenutvalget. Et meget grundig og visjonært stykke arbeid som jeg ser på det. Og vel verdt et lesebesøk på: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2011/nou-2011-11.html?id=646812
Velferdsteknologi har med omsorg og pleie å gjøre. Men også de nye alternative måter å drive dette arbeidet på – dersom ny teknologi tas i bruk i større utstrekning enn vi gjør i Norge i dag. Det understrekes i rapporten at dette ikke er ment som en erstatning for de varme hendene, dvs. den personlige kontakten med omsorgspersonalet som vi erfarer i dag, men et tillegg. Altså å ta i bruk kald teknologi som kan gjøre de varme hendene enda varmere, frigjøre personalet fra tunge og rutinemessige oppgaver slik at de kan tilbringe mer tid sammen med klientene, pasientene eller hva vi nå vil kalle dem, tid til å prate.
Velferd er nå så mangt. Å slippe å føle seg ensom er velferd. Å ikke være redd for å gå ut er velferd. Å få hjelp til å huske ting og å ta medisiner er velferd. Blant annet. Rapporten peker på en del områder som jeg synes er spesielt interessante: Vi seniorer ønsker å kunne bo hjemme og å føle oss trygge i den bo-situasjonen så lenge som mulig. Undersøkelser viser at vi er villige til å gi opp en del personlig frihet eller rettigheter for å få dette til. For eksempel å ta i bruk fall-alarmer, video-overvåkning, alarmsystemer på dører, vinduer, komfyrer, lys og varme og sporing om man går seg bort ute. Det er viktigere for oss å kunne bo hjemme i trygghet! Det er også interessant at leger, sykepleiere, annet omsorgspersonale og offentlige instanser er mye mer skeptiske til dette – altså til noe redusering av rettigheter og friheter enn det de som det faktisk angår er! Et prøveprosjekt i en bydel i London, Newham, viste også det samme: Her var det innført sensorer i alle varianter i rundt 4 000 hjem. Seniorene var svært fornøyd med systemet, og da prosjektet uheldigvis ble avsluttet, så var det en stor spørreundersøkelse blant seniorene. Alle var unisont enige i at systemet ikke ble følt som overvåkende eller inntrengende – det viktigste var å kunne bo trygt hjemme.
Hvordan angår nå dette Seniornett? Jeg tror at vi har mye å bidra med – på flere områder faktisk. Seniorene vil ha mange utfordringer mht. velferdsteknologien: - den må avmystifiseres og ufarliggjøres i første omgang. Så må seniorene motiveres til å være positive til og faktisk lære seg å bruke (en del av) teknologien. Så må de vite at det finnes ikke-truende steder der de kan henvende seg for assistanse når de kjører seg fast i teknologien. Og jeg har sikkert glemt noen punkter. Poenget er at velferdsteknologi på brukernivå blir som en PC og Internett – det er elektroniske dingser som kommuniserer via bredbånd/internett og som skal betjenes med knapper, skjermer og sensorer. Er det ikke dette Seniornett driver med da? I klubber og i nettverket vårt? Har vi ikke lært oss hvordan vi skal motivere, lære opp og hjelpe seniorene med teknologien i bakkant? - Jeg tror det.
For seniorene er det viktig at de lærer seg dette før de faktiske behovene melder seg. Det er ikke sånn at vi alle i Seniornett skal slippe det vi har i hendene og kaste oss over disse utfordringene i dag! Men vi har begynt å se litt på dette området: hva skal til, hvor vanskelig blir det evt. for oss og hele klubbnettverket å være med å bidra her i fremtiden. At frivilligheten må være med i denne «dugnaden» er helt sikkert: det er en STOR oppgave, og kanskje et område der våre frivillige og samfunnsnyttige gener kan komme til sin rett? – Det tror jeg også på.
Publisert 07.11.11