Nansen-passet

Etter at borgerkrigen i Russland endte i 1921, valgte et stort antall russere eksilet. Ved et dekret ble da alle eksilrussere fratatt statsborgerskapet. Man regner med at 800 000 mennesker dermed plutselig ble statsløse. Den 5. juli 1922 vedtok Folkeforbundet å oppfordre sine medlemsland til å utstede identitetsbevis til russiske flyktninger, slik at det skulle bli mulig for dem å reise dit det var arbeid å få eller dit hvor de hadde slekt eller bekjente. Nansen-passet ble etter hvert anerkjent av over 50 nasjoner.

Senere ble ordningen utvidet til også å gjelde andre folkegrupper. I 1933 omfattet ordningen russere, armenere, assyrere, assyro-kaldeere og tyrkere.

Etter Fridtjof Nansens død ble det i september 1930 opprettet et eget ”Nansenkontor” i Folkeforbundet: Nansen International Office for Refugees. Fra da av tok det seg av utstedelsen av Nansen-passene. Nansenkontoret ble i 1939 tildelt Nobels fredspris.

Blant kjente personer som nøt godt av Nansen-passet nevnes både komponistene Igor Stravinskij og Sergej Rakhmaninov, maleren Marc Chagall og danserinnen Anna Pavlova.

For Norges vedkommende kan Anatol Heintz nevnes. Hans Nansen-pass er datert Sentralpasskontoret 2. april 1925. (Se mer om ham nedenfor)

Fra perioden ca. 1920-1938 er det bevart ett arkiv på i alt 85 hyllemeter. Arkivet gjenspeiler flyktningkontorets eller Fonds des refugies virksomhet og inneholder materiale på individnivå om krigsfanger, russiske flyktninger, asiatiske flyktninger, hungersnød i Russland, for å nevne noen stikkord. Arkivet har i svært liten utstrekning vært gjenstand for vitenskapelige undersøkelser.

Det befinner seg i en kritisk fysisk tilstand, som i 2000 utløste ett norsk initiativ til konservering av arkivet gjennom mikrofilming og digitalisering. Sammen med Stiftelsen Fritt Ord har Riksarkivaren i samarbeid med FN-biblioteket i Geneve sørget for at arkivets informasjonsinnhold nå er overført til mikrofilm. Intensjonen i prosjektet er i neste omgang å digitalisere mikrofilmene og på den måten tilrettelegge materialet for forskning.

les mer: Nansen-passet blir til

Humanisten Nansen

Nansenkontoret

Arkivet etter Nansenkontoret eller Fonds des refugies

Les om flere av nettutstillingene hos Arkivverket

Om Anatol Heintz i Norsk Biografisk Leksikon:

Anatol Heintz er internasjonalt kjent for sin forskning på fossile fisker fra Svalbard og fastlands-Norge. Som konservator og professor ved Paleontologisk museum og ikke minst som forfatter av lære- og faktabøker var han en dyktig formidler.

Heintz vokste opp i St. Petersburg. Januar 1919 flyktet han, hans mor og søster fra revolusjonens og borgerkrigens Russland til Norge. Fra 1920 studerte han ved universitetet i Kristiania, og han avla embetseksamen med paleontologi som hovedfag 1928. Fra 1922 var han tilknyttet Paleontologisk museum på Tøyen, og 1928 ble han ansatt som konservator. Han disputerte for doktorgraden høsten 1932. April 1940 ble han utnevnt til professor i paleontologi og bestyrer av Paleontologisk museum, og han innehadde disse stillingene til han gikk av 1966.

Allerede 1925 var Heintz med på en ekspedisjon til Svalbard. Mye av det materialet som ble innsamlet på denne og Heintz' øvrige seks ekspedisjoner til Svalbard, dannet grunnlaget for en stor del av hans vitenskapelige produksjo.1939 publiserte Heintz beskrivelsen av cephalaspider (urfisk) fra silur som var funnet på Ringerike omkring 1910. Han beskrev også de fleste funn av mammut i Norge. Noe ble karbon-14-datert, og dette bidrog til en bedre forståelse av mammutens tidsutbredelse i Norge under siste istid. Sammen med Leif Størmer utarbeidet han en stor plansje over dyrelivets utvikling, som senere ble benyttet i mange norske og utenlandske lærebøker.

1941 utgav Heintz den populærvitenskapelige boken Menneskets avstamning, og han ajourførte og moderniserte Kiærs bok Verdner som svant. Fra urfisk til ape. 1966 utgav han sammen med datteren Natascha Heintz en helt ny utgave av Menneskets avstamning. Sammen med Henrik Aasekjær utgav han 1940 en lærebok i zoologi for realskolen, hvor han selv også tegnet alle illustrasjonene. Den siste ajourførte utgaven kom 1971 og omfattet da både zoologi og botanikk for ungdomsskolen.

Heintz ble arrestert av den tyske okkupasjonsmakten oktober 1943 og kom desember samme år til Grini. I løpet av tiden på Grini holdt han utallige populærvitenskapelige foredrag, særlig om livets utvikling på jorden.

Han deltok i en rekke offentlige avisdebatter, bl.a. 1947 om forholdet mellom kristendom og utviklingslære i skolens pensum. 1955 skrev han artikkelen Kulturens morgen. Fra urmenneske til kulturmenneske i første bind av Grimbergs Menneskets liv og historie. Dette førte til en meget omfattende avisdebatt, hvor særlig antroposofene gikk kraftig til angrep på Heintz' fremstilling.

Anatol Heintz var formann i Norsk Geologisk Forening 1945–46, medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, hvor han var formann i Matematisk-naturvitenskapelig klasse 1954–58, og æresmedlem i Geological Society of London. Han fikk Kongens gullmedalje 1939, Reuschmedaljen 1935 og Framkomiteens Nansenbelønning 1967.

Les hele biografien. skrevet av Hans Arne Nakrem: Anatol Heintz